Mange kjenner meg som Rørtveit-Kathrine. Hun med de sterke meningene på den lille brattlendte gården i Flatdal i Telemark. Gården er meg og jeg er gården. Den er blitt en del av min identitet. Det er ikke rart. For en gård krever at man bruker hele seg. Hode, hender, helse, sparepenger, drømmer og visjoner. En kan ikke drive en gård og planlegge et livsverk uten å gå all-in, og det er det jeg har gjort. Gården var et hjem og en arbeidsplass. mest meningsfulle arbeidet jeg noen sinne har gjort. Dessuten det fineste stedet på jord.
Her har jeg melket, tatt i mot kalver, ønsket lam velkommen til verden og sett sønnen min gå sine første steg. Jeg håpet jeg skulle bli her resten av livet, men turte aldri å tro helt på det.
For når man flytter inn på en gård, er man der på nåde. Jeg er ikke fra Flatdal. Jeg er fra Lørenskog. Hele min eksistens på Rørtveit var avhengig av forholdet til mannen min. Det var kanskje derfor jeg hadde en lite forbehold i det meste jeg foretok jeg. Stadig tok følelsen av å være der på nåde en større og større plass i meg. Jeg koblet meg mer og mer av prosesser og framtidsplaner. Jeg forholdt meg til fjøset og dyra. Var i nuet. Her og nå må kyrne ha mat og melkes. Her og nå ma sauene pares.
Jeg vet ikke om det ble en selvoppfyllende profeti. Denne følelsen av at det ikke er sikkert at dette varer og at jeg ikke turte å planlegge inn i fremtiden. Realiteten ble i alle fall den at jeg og Gunleik bestemte oss for å gå hver for oss. Av mange grunner. Mange bekker små gjør en stor å, som det heter.
Det kom som et sjokk på de fleste. Kanskje ikke for de nærmeste.
I starten var jeg lammet og i sjokk. Jeg klarte ikke å ta bruddet med alt jeg drømte om innover meg. Min epoke på gården var blitt historie og ikke en fremtid.
Jeg måtte gråte over alt man gråter over i et ekteskapsbrudd. Som sorg over å miste en familie, som sorgen over at barnet mitt skal vokse opp i en delt familie og sorgen over å pakke ned livet mitt. Dager og timer med refleksjoner over hva som kunne blitt. Hva man gjorde feil. Hva som var den andres feil. Hva som skyldtes omstendighetene rundt oss. En tåke og sammensurium av sorg, skyldplassering, tankekaos og søvnmangel.
Så var det sorgen over gården. Sorgen over hver eneste ku, kalv og kvige. Sorgen over sauene. Sorgen over landskapet. Sorgen over setra. Sorgen over moltemyra. Sorgen over tidlige morgner med Såmund på armen og dagens første solstråler som faller på kyrne og meg.
Det er likevel melkebonde jeg er. Tanken på å sitte på en kontorstol resten av livet gir meg panikk (no offence alle kontorrotter der ute). Det er bare ikke noe for meg. Jeg vil kjenne årstidene mot kinnet. Jeg vil leve av og med dyr, natur, møkk og jord. Jeg vil løpe entusiastisk ned og sjekke om heggen blomstrer. For det er et av tegnene på beiteslipp. Det vakreste tegnet. Jeg vil produsere verdens fineste melk. Jeg vil leve av og med omsorgen jeg har for dyr, jord og natur.
Bruddet med gården og mannen blir ikke et brudd med meg selv som bonde. For jeg har fått en mulighet med en ny gård. En gård jeg oppdaget for fem år siden. Og da sa jeg «hvis jeg skulle valgt mellom om alle gårder i verden, ville jeg valgt denne». Den gården kjøpte mamma for noen år siden. Nå skal vi drive den sammen. Planene har vi. Et fjøs og et ysteri. Tegningene er straks helt ferdige. Et firma står klare til å bygge. Nå er alt opp til Innovasjon Norge og banken.
Det blir en ny start og en framtid bare et steinkast unna gården jeg fikk selvtillit nok til å tørre å gjøre dette selv.
Kathrine Kinn 